Skade etter Covid-19-vaksinasjonene: Hrafn Margeirsson, et islandsk vitne, forteller sin historie.

18.06.2026 | www.kla.tv/41684

Det er gledelig å se så mange mennesker her i dag. Samtidig er det dypt trist at dette møtet i det hele tatt må avholdes. Mitt navn er Hrafn Margeirsson, og jeg vil kort dele mine egne erfaringer med COVID-vaksinene og konsekvensene av dem. Personlig har jeg lite å klage på. Jeg fikk ingen bivirkninger av disse vaksiner av én enkel grunn: heldigvis tok jeg dem aldri. Det skyldtes ikke noen forutbestemt stahet eller ideologisk motstand. Jeg var som mange andre. Jeg satt nesten som fortryllet og så på de første informasjonsmøtene fra Sivilforsvaret med det nå berømte trioen, som senere fikk selskap av enda mer polerte talere, som delte sin visdom med nasjonen. Men etter hvert som disse pressekonferansene ble hyppigere, og jeg kunne se på dem med et mer kritisk blikk, begynte de å virke stadig mer merkelige på meg. Jeg fikk inntrykk av at talerne hadde fått spørsmålene på forhånd. Journalister som var til stede, forsikret meg senere om at det ikke var tilfelle. Likevel var det svært nær – reporterne fikk tilsynelatende bare stille ett spørsmål og fikk ikke lov til å følge opp. Som et resultat kunne tjenestemennene i praksis svare akkurat som de ville, uten noensinne å måtte begrunne påstandene sine. Så begynte medisinene som skulle redde verden å ankomme Island. Jeg husker den første forsendelsen tydelig. Den nasjonale kringkasteren RÚV var på stedet for å dekke hendelsen. Den besto av to små esker, som kanskje veide 12 til 15 kilo hver. De var blitt plassert på en dramatisk måte på en stor fraktpall, og deretter fraktet en massiv gaffeltruck pallen rundt i et lager under politibeskyttelse. Jeg husker at jeg tenkte: «Hva slags absurd teater er dette? Hva er det egentlig de prøver å selge oss?» Så startet vaksinasjonskampanjen i Laugardalshöll-arenaen. RÚV var også der hele tiden og intervjuet stadig den samme usedvanlig blide sykepleieren som smilte og lo nesten hver eneste gang. Alt var fantastisk, alt var positivt, alt gikk på skinner. I bakgrunnen spilte Freddie Mercurys største rockhymner høyt. Det hele skulle føles oppløftende og spennende. Men for meg luktet det av dårlig forberedt propaganda. Og det var ikke en hyggelig opplevelse for alle. Det kom snart rapporter om folk som ble alvorlig syke kort tid etter å ha fått vaksinen. Heldigvis ble mange friske igjen – de fleste – men absolutt ikke alle. Jeg husker en reportasje på RÚV om en eldre mann, jeg tror fra Mosfellsbær, hvis kone hadde fått en vaksine bare noen dager tidligere. Hun ble alvorlig syk nesten umiddelbart og døde i løpet av natten. I min naivitet trodde jeg at kampanjen ville bli stoppet umiddelbart og at det ville bli satt i gang en etterforskning. Men ingenting av det skjedde. Vaksineringene fortsatte som om ingenting hadde skjedd, og saken ble aldri fulgt opp. Jeg husker også en annen rapport om en 19 år gammel kvinne i sin beste alder som ble lam fra livet og ned dagen etter at hun hadde fått en vaksine, og som ble innlagt på Landspítali. Også den historien forsvant uten oppfølging, og frem til i dag vet jeg ikke om hun overlevde. Omtrent samtidig så jeg rapporter i danske medier om at Danmark hadde trukket tilbake AstraZeneca-vaksinen på grunn av alvorlige bivirkninger som var observert der og andre steder. Likevel hadde Island i det øyeblikket fortsatt 70 000 doser av AstraZeneca på lager – og hver eneste en av dem ble brukt. Så kom det jeg anså som en svært bemerkelsesverdig historie, publisert i mars 2021 i magasinet Mannlíf. Journalisten Trausti Hafsteinsson rapporterte at Alma Möller, som den gang var helsedirektør og en av de sterkeste tilhengerne av en omfattende vaksinasjonskampanje, personlig grep inn for å hindre at hennes egen svigermor, som bodde på sykehjemmet Sóltún, fikk vaksinen. Den eldre kvinnens sønn er Torfi Fjalar Jónasson, en kardiolog og Alma Möllers ektemann. Hva visste dette legeparet på det tidspunktet som andre ikke visste? De har aldri blitt tvunget til å svare på det spørsmålet. I finansverdenen er bruk av privilegert innsideinformasjon en straffbar handling. Selv har jeg alltid vært frisk, og jeg tenkte at hvis jeg skulle bli smittet av viruset, ville jeg mest sannsynlig bli frisk av seg selv. Derfor valgte jeg å ikke la meg vaksinere. Jeg dro overalt. Jeg desinfiserte aldri hendene mine. Jeg tok på butikkhyller, handlekurver, rekkverk, heisknapper og tastaturer. Jeg håndhilste fritt, klemte folk og kysset dem som ønsket det. Jeg ble aldri testet, satt aldri i karantene og tok praktisk talt ingen forholdsregler, bortsett fra å bruke maske der det var absolutt nødvendig. Og konsekvensene har virkelig innhentet meg. Den dag i dag vet jeg fortsatt ikke engang om jeg noen gang fikk COVID i det hele tatt. Dette skulle være pesten som ville begrave oss i massegraver. Men ikke alle var så heldige. I midten av juni 2021 fikk datteren min – som nylig hadde fylt atten – en Pfizer-COVID-vaksine, etterfulgt av en andre tre uker senere. Batchnumrene var FC2336 og FE2090. Ifølge forskning inneholdt disse batchene spor av E. coli-forurensninger og den kreftfremkallende SV40-promotoren, stoffer som brukes i laboratorieeksperimenter for å fremkalle kreft hos rotter og andre forsøksdyr. Hun hadde alltid vært helt frisk. Hun trente intensivt og konkurrerte internasjonalt for Island i sin idrett på juniornivå. Men kort tid etter den andre injeksjonen begynte helsen hennes å forverres. Først kom forstyrrelser i menstruasjonssyklusen, noe tusenvis av kvinner opplever – mange svært alvorlig. Likevel møtte de liten forståelse og ble ofte avfeid som hysteriske eller som om de innbilte seg ting. Begrepet «kvinnehat» har blitt brukt for langt mindre. Senere den vinteren kollapset datteren min to ganger under idrettskonkurranser på grunn av uutholdelige ryggsmerter, som det ikke ble funnet noen forklaring på før langt senere. Så kom angsten, noe hun aldri hadde slitt med før. Hun fikk forskrevet angstdempende medisiner. Kort tid etter utviklet hun kronisk diaré som viste seg å være ekstremt vanskelig å behandle. Legene skyldte på bivirkningene av medisinen. Så kom tap av matlyst og vanskeligheter med å holde maten nede. Igjen ble medisinen skyldt på. I 2024 hadde hun gått ned ti kilo – og hun hadde aldri vært stor til å begynne med. Likevel tilskrev legene alt til medisinen. Den sommeren jobbet hun i Mývatn-området. I juli 2024 oppsøkte hun lege der på grunn av sterke magesmerter og en tilstand som forverret seg. Hun fikk smertestillende og ble sendt hjem. Det ble ikke tatt noen blodprøver. En uke senere, da tilstanden hennes hadde forverret seg ytterligere, dro hun til sykehuset i Húsavík. Der fikk hun diagnosen gastritt, ble forskrevet medisiner og sendt hjem. Igjen ble det ikke tatt noen blodprøver. I august var hun blitt så svak at hun ikke lenger kunne jobbe. Hun dro tilbake til Reykjavík og gikk til akuttmottaket på Landspítali. Der ble det endelig tatt blodprøver – og resultatene tydet praktisk talt på kreft. Kreften hadde sitt utspring i tykktarmen, noe som er nesten uhørt hos unge kvinner, og hadde allerede spredd seg til leveren og lungene. Sjokket for henne og alle som sto henne nær var ubeskrivelig. Noen dager senere, etter jobb, satt jeg i et pauserom og bladde gjennom et norsk nettmagasin kalt Steigan. Ved en ren tilfeldighet kom jeg over en artikkel med tittelen: «COVID-vaksiner forårsaker kreft.» Den beskrev en ny kategori av aggressive kreftformer som nå kalles «turbokreft.» Det var første gang jeg hadde støtt på begrepet. Mens jeg sakte arbeidet meg gjennom den norske teksten, innså jeg at artikkelen beskrev min datters sykdom punkt for punkt. Etter hvert som sykdommen hennes utviklet seg, oppfylte hun hvert eneste kriterium nøyaktig slik artikkelen beskrev. Det medisinske teamet som behandlet henne, var rådløst og fortvilet. Ifølge dem hadde de aldri sett kreft spre seg så raskt. 12. november 2024 døde datteren min på Landspítali sykehus, 21 år gammel, etter å ha fått to COVID-19-vaksiner som jeg mener viste seg å være dødelige. «Men var hun ikke bare genetisk disponert?» vil kanskje noen spørre. «Har du noen bevis for disse påstandene?» Mitt svar er dette: under hennes siste kamp for livet ble det tatt og analysert godt over hundre vevsprøver. Hvert eneste resultat viste det samme: hun hadde overhodet ingen underliggende risikofaktorer for kreft. Hun hadde vært helt frisk. Det var gjennom det islandske helsevesenet at hun fikk disse vaksinasjonene. Da den islandske staten inngikk avtaler med legemiddelprodusentene, fraskrev disse selskapene seg uttrykkelig alt ansvar for eventuelle skader deres produkter måtte forårsake hos mottakerne. Årsaken var enkel: disse produktene var eksperimentelle og utilstrekkelig testet. Det var ikke gjennomført noen langsiktige eller til og med tilstrekkelige kortsiktige sikkerhetsstudier, og deres effektivitet mot viruset var heller ikke fullt ut fastslått. Dermed påtok den islandske staten seg det fulle ansvaret for eventuelle skader som følge av dette. Stortinget vedtok lov nr. 156/2020, som anerkjenner statens erstatningsansvar overfor personer som har blitt skadet av disse produktene. Likevel har personer som har fått vaksineskader opplevd det som ekstremt vanskelig å oppnå rettferdighet eller erstatning fra den islandske staten. For omtrent et år siden arrangerte det islandske kreftforbundet et symposium her i Skógarhlíð om hvordan man kan redusere risikoen for kreft. Hovedtaleren var Alma Möller, tidligere helsedirektør og nå helseminister. Hun holdt en god tale. Hun la vekt på sunn mat, å unngå alkohol og tobakk, å sove godt, å trene og å opprettholde en aktiv livsstil. Alt sammen helt fornuftige råd. Etter symposiet ventet jeg på henne på parkeringsplassen og spurte om hun hadde tid til å snakke med meg. Hun svarte vennlig at hun ikke hadde det travelt. Jeg takket henne for foredraget, som jeg sa at jeg hadde satt pris på på mange måter. Men jeg la til at jeg syntes det var rart at hun ikke hadde nevnt den betydelige økningen i overdødelighet de siste fire eller fem årene, og heller ikke den kraftige økningen i krefttilfeller i samme periode – særlig blant unge mennesker. «Det kjenner jeg ikke til,» svarte hun. «Jeg har aldri hørt noe om det.» Jeg sa: «Alma, jeg tror rett og slett ikke på deg. Du var helsedirektør, og nå er du helseminister. Du må da vite om dette.» «Nei, jeg har aldri hørt om det,» insisterte hun. «Dette er helt nytt for meg.» Jeg spurte henne da om hun trodde det kunne være noen sammenheng med COVID-vaksinene. «COVID-vaksinene? Absolutt ikke,» svarte hun. «De var ekstremt trygge, effektive og nødvendige. Du tar helt feil.» Jeg svarte: «Hvorfor hindret du da din egen svigermor i å bli vaksinert på Sóltún i slutten av 2020?» Jeg tror ikke jeg noen gang har sett noens ansiktsuttrykk forandre seg så raskt. På det tidspunktet brukte hun en stokk, og et kort øyeblikk trodde jeg hun kanskje ville slå meg med den. «Du bør vite at jeg ikke diskuterer svigermorens medisinske forhold med fremmede,» snappet hun. «Aldri. Og du bør også vite at hun til slutt fikk vaksinen.» Det ironiske var selvfølgelig at hun hevdet at hun aldri diskuterte svigermorens helse med fremmede – umiddelbart etter å ha diskutert det med en fremmed. Jeg spurte rolig om hun i det minste ville være villig til å diskutere COVID-vaksinene generelt, helt utenom svigermoren hennes. Hun ga ikke noe svar. Plutselig, i stor hast, haltet hun raskt bort til ministerbilen sin og kjørte av gårde uten engang å si farvel. Folks reaksjoner avslører ofte langt mer enn ordene deres. Avtalen som ble godkjent av parlamentet – der den islandske staten påtok seg ansvar på vegne av legemiddelselskapene – ble aldri vist til parlamentet selv. Media fikk aldri se den. Og det islandske folket, som i praksis ble brukt som forsøkspersoner, fikk absolutt aldri se den. Den ble behandlet som en statshemmelighet. Heldigvis ble avtalen til slutt publisert på internett – og tilfeldigvis har jeg en utskrift av den her. I det siste har jeg ofte tenkt på ordene til avdøde Styrmir Gunnarsson, mangeårig redaktør i Morgunblaðið. Hans uttalelser har blitt sitert mange ganger. Styrmir var en seriøs og ettertenksom mann som ikke snakket lettvint. Under vitneforklaringen foran parlamentets undersøkelseskomité etter Islands finanskollaps i 2008 sa han: «Jeg har fulgt dette samfunnet i over femti år. Det er et avskyelig samfunn. Alt ved det er avskyelig. Det finnes ingen prinsipper. Det finnes ingen idealer. Det finnes ingenting. Det finnes bare opportunisme og maktkamp.» Da jeg først hørte disse ordene, trodde jeg han hadde mistet forstanden. Men det hadde han ikke. Han hadde fortsatt mange år igjen å leve da han sa dem, og han fortsatte å skrive intelligent og innsiktsfullt om det islandske samfunnet helt til slutten. Takk for at dere lyttet.

from -

Sources/Links: -